I kveld har vi laget noen glass babymat igjen. Vi sparer en god del kroner på det - men best av alt - vi vet nøyaktig hva som er i maten, og vi kan bestemme at det hverken skal være sukker eller salt i den.<!--break--> Den gleden har man ikke ved å kjøpe babymaten. Allikvel har vi måttet kjøpe en del glass for å ha beholdere til den hjemmelagede - og på reiser er det unektelig mer praktisk å kjøpe.

Heldigvis liker Brage den hjemmelagde maten - stort sett ingenting som går til spille - tøffen vår har næringsvett må vite ;-)

Hele seansen tar ca halvannen time, og jeg gleder meg veldig mye. Antagelig ikke så overraskende for de som vet at jeg studerer psykologi - og kanskje enda mindre overraskende for de som vet at det er nettopp utviklingspsykologi jeg finner aller mest spennende.

Først og fremst er Brage til uvurderlig glede for mammaen og pappaen sin - uavhengig av utviklingsintensitet. Lite visste jeg da jeg var gravid om at det å få barn skulle være så fantastisk.

Og nå har mammaen hans sommerferie og kan endelig senke skuldrene skikkelig for første gang siden han ble født - jeg er nemlig ferdig med eksamen. Det å kunne ha anledning til å ha et todelt fokus når man egentlig er i permisjon har imidlertid vært utelukkende positivt og fruktbart både for meg som student og enkeltindivid og for familien som helhet.

Jeg kan like så godt si det med en gang: jeg stiller meg uforstående til tidsklemma, og kvalitetstid synes jeg er et forferdelig begrep. Jeg synes det er rart at folk klager over en tilstand de selv har skapt og som ingen andre enn dem selv kan endre på. Det er litt som med depresjon - det er en også en tilstand bare en selv kan komme seg ut av. Jeg forstår at familier med mange barn har det travelt - jeg synes selv jeg har det travelt, og jeg har bare ett barn - et barn som sover 16 timer i døgnet. Minst. Selv om jeg har det travelt, avlegger studiepoeng i permisjonstiden, planlegger bryllup og trener aktivt, er jeg ikke rammet av noen tidsklemme. Ikke streber jeg etter kvalitetstid heller. Hadde jeg derimot hatt mange flere fritidsaktiviteter og tatt flere studiepoeng enn hva jeg gjør, ville jeg nok finne meg selv i en situasjon hvor mange ville mene jeg med plausibilitet kunne si jeg var fanget av tidsklemma.

Det kan hende det er flere ting jeg kunne tenke meg å drive med, men som jeg velger å prioritere bort, for å unngå å få for liten tid, for liten tid til det som betyr aller mest for meg, tiden med familien min. Siden jeg opplever å ha tilstrekkelig tid sammen med de to jeg er aller mest glad i, blir kvalitetstid et overflødig begrep for meg - for oss.

Jeg tror nemlig opplevelsen av tidsklemma står i umiddelbar sammeheng med streben etter kvalitetstid. Det går an å sette begrensninger på antall tidkrevende fritidsaktiviteter per barn, det går an å trene sammen med partneren sin, fremfor hver for seg, og det går an å ta med familien til skogs eller lignende i helgen fremfor å rave gatelangs på høye heler på jakt etter den perfekte jeansen og det går an å sette som hovedregel at familien skal ha minst ett felles måltid hver dag. Det er lov å operere med rammer, og like fullt, det går an å si at nok er nok. Det virker kanskje provoserende at en uerfaren 21-åring kommer med formaninger? Jeg tror at til tidligere man lærer seg å prioritere - velge hva som er viktig - til større mulighet har man for å unngå dette sosialt konstruerte problemet som tidsklemma faktisk er.

Etter min overbevisning handler dette om å være bevisst at man ikke kan få alt - man må velge, som igjen innebærer at man må velge bort noe annet. I vårt hjem eksisterer ingen tidsklemme, og hva mange kaller kvalitetstid, er den tiden som er dagligdags hos oss. Det betyr ikke at den er mindre kvalitetsfyllt - snarere tvert i mot - det betyr at den har høyeste prioritert - på bekostning av tidsklemma.

For det første er jeg faktisk glad for at vi har fått barnehageplass (som før øvrig bare er noe sånt som 100 meter unna ytterdøren her), og for det andre er jeg tro tilhenger av de positive effektene som viser seg ved tidlig sosialisering. Vi ønsker et prososialt barn (som ikke betyr overvettiges sosial, men som faglig er ment å bety at barnet har tilegnet seg særlig god sosial kompetanse som blant annet reduserer sjansene for at barnet skal oppleve utstrakt grad av mobbing). En annen ting som er særlig fordelaktig med at vi har fått plass i studentbarnehage er at Brage vil komme til å samhandle med barn med kulturell bakgrunn ulik sin egen. Barn er født fordomsfrie, og det er noe vi mener man skal tenke mye på når man oppdrar et barn. Vi ønsker også et tolerant barn, og ved å gå i en barnehage hvor de mest eksotiske nasjonaliteter er representert, vil fundamentet i alle fall være solid.

Jeg velger å tro at det vil bli en udelt positiv opplevelse å la Brage komme i barnehagen fra han er rundt et halvt år. Klart det vil være rart, men det er tross alt bare tre dager i uken, og de som jobber der og skal ta hånd om han, kan mest sannsynlig mye mer om barn enn hva den kritiske mammaen kan ;-).

Noen tenker kanskje at det er veldig tidlig å sende barnet i barnehagen før fyllte 10 måneder, og for noen er det kanskje det. Men for hvem? Foreldrene! Barnet vil ikke ta skade av å bli eksponert for sitt sekundærsosialiseringsmiljø når det er åtte måneder gammelt. Så lenge barnehagen inviterer til trygghet, og barnet på forhånd viser normal utvikling, er det lite sannsynlig at andre enn mor og far vil oppleve dette som litt vanskelig. Men, også til høsten er jeg student og da skal jeg ta flere studiepoeng enn hva jeg gjør nå, så da kan jeg nok trenge de timene barnet skal være i barnehagen for å re-etablere et godt faglig fokus.

Så Brage, om 221 dager skjer det.

Vi har vært veldig heldige å få masse masse barnetøy av tanten til Christian som kom med posten i dag. For å bringe det på det rene: det var altså barnetøyet, og ikke tanten til Christian som kom i pakke med posten. Av henne fikk vi også en bilstol av minste størrelse. Ikke at vi tror det blir så mye bilkjøring akkurat, men vi skal jo hjem fra sykehuset, og etter hvert også til helsestasjonen og litt forskjellig antagelig.

Dagene våre går nå med til lesing av skolepensum, samt at Christian jobber litt dann og vann. Han har en aldeles fantastisk fleksibel løsning med jobben: han kan jobbe når han selv vil. Hverken han eller jeg har opplevd lignende før, og synes det er så generøst at vi begge får dårlig samvittighet om Christian bare skulle jobbe tilsvarende det vi rent økonomisk trenger for å få hjulene til å gå rundt, så derfor jobber han litt mer enn det. Til vår store glede fikk Christian i forrige uke vite at han mer enn gjerne kan få jobbe for dem også i sommer. Siden jeg i hele sommer vil motta støtte fra Lånekassen på grunn av babyen, vil ikke Christian trenge å jobbe så enormt mye for at regninger skal kunne bli betalt, og for at vi skal ha mat på bordet. Derfor vil det bli betydelig færre uker med jobbing enn i fjor, men nok til at jobben hans kan få tilstrekkelig nytte av han. og nok til at vår økonomi går rundt.

Det finnes imidlertid én mulighet for at jeg fortsatt kan ha nådd karakterskalaens øverste punkt - ved at de andre har gjort det grusomt dårlig. Foreløbig vet vi nemlig bare hvor mange spørsmål vi har svart riktig på, og ut i fra det kan vi si hva slags karakter det er sannsynlig at vi får. Resultatene våre skal nemlig normalfordeles, slik at de fleste havner på karakteren C. Hvis det er veldig mange som har gjort det mye dårligere enn meg, kan det teoretisk sett hende at de må flytte grensen for A så langt ned på skalaen, at tilfredstillende mange, etter normalfordelingen, får A og B, fremfor unormalt mange på C. Ved å foreta en slik operasjon må grensene for de øvrige karakterene nok også flyttes, og faren ved det igjen, er at unormalt mange får stryk.

Denne eksamenstypen var en såkalt flervalgseksamen med 90 spørsmål, og hvert spørsmål hadde fire alternativer. Det er grunnen til at de har hatt anledningen til å offentliggjøre fasiten så tidlig :-). En helt ny eksamensform for meg i grunn, og nå får jeg bare håpe på at veldig mange slet mer med den enn hva jeg gjorde ;-).